Et godt definert problem er et problem halvt løst

Hva om vi lever i en tid hvor samfunnet har blitt blendet av atferdsproblemer?

Tenk om vårt fokus på atferdsproblemer er feil?

Hva hvis fokuset på utfordrende atferd er det som former de fleste arbeidsmodeller, teorier, forskning og tiltak for å takle sosiale utfordringer i samfunnet vårt?

Hva utfordrende atferd egentlig betyr

Tenk om, bare tenk om utfordrende atferd kun er et signal? Et symptom på et problem barnet sliter med? Kan det være en S.O.S., et rop om hjelp fordi barnet føler seg alene med problemet sitt?

Da betyr det at utfordrende atferden ikke er problemet, men uløst problem er problemet.

Å skifte fokus: Fra atferdsproblemer til uløste problemer

Hva ville skjedd om samfunnet, akademiske og vitenskapelige autoritet anerkjente denne definisjonen av problemet med sosiale utfordringer i vårt samfunn? Da ville samfunnet fokusert på uløste problemer som årsak til utfordrende atferd, istedenfor utfordrende atferden i seg selv - signalet.

Utfordrende atferd som et SOS: Barnets rop om hjelp

Istedenfor har SOS-en tatt vår fokus. Det er forståelig, for utfordrende atferd kan være eksplosiv, skaper mye problemer og trekker til seg oppmerksomhet. Naturlig nok har samfunnet, politikere, akademikere og forskere investert mye i å finne løsninger til utfordrende atferd til nå. Momentumet er voldsomt.. Så det er fult forståelig at det kan kreve endel mot og selvrefleksjon på å endre denne kursen.

Nye perspektiver på sosiale utfordringer og løsninger

Men tenk om, bare tenk om utfordrende atferd bare er signaler på uløste problemer som eleven sliter med å løse på egenhånd. En S.O.S at de sitter fast og trenger hjelp?

Hvis dette hadde blitt allment anerkjent, ville jeg tro at fokuset gradvis ville skifte mot uløste problemer som årsaker til utfordrende atferd. Da ville de fleste arbeidsmodeller, teorier og forskningsarbeid for å takle sosiale utfordringer i samfunnet vårt ta utgangspunkt i dette.

Jeg heier på den dagen hvor forskernes fokus skifter til uløste problemer som årsak til utfordrende atferd.

Jeg heier på den dagen alle som jobber med barn og unge blir kalt for problemløsere.

Jeg synes det er kjempefint at samfunnet har gått fra den gammeldagse autoritære atferdsendringmodellen (straff og konsekvenser) til moderne atferdsendringsmodeller (relasjonskompetanse, autoritativ ledelse, co-regulering..osv). Et stort steg! Men disse modellene tar fortsatt utgangspunkt at atferden er problemet. Det forsøker å endre på atferden til både hjelperen og den som blir hjulpet i håp om å løse atferdsproblemer.

Problemløsing som nøkkel til å forstå utfordrende atferd

Jeg heier på at vi tar det gigantiske steget inn til fremtiden.

En ny tid av problemløsningsmodeller. Modeller som ikke forsøker å endre på atferd fra verken hjelperen eller den som blir hjulpet, men jobber for å fikse i uløste problemer som fører til atferdsproblemer, sammen med barnet.

Uten en god definisjon av sosiale problemer, risikerer vi å lage løsninger som ikke fungerer, løsninger som koster samfunnet, hjelperne og de som trenger vår hjelp sitter fortsatt fast i sin øde øy med SOS signalet sitt som vi ikke klarer å dekodere. Ikke nok med at vi ikke klarer å dekodere det, men vi prøver å fikse på signalet.