Fremtidens arbeidsmodell i sosialt arbeid

Denne arbeidsmodellen er en oppgradering av nåtidens forståelse på å løse utfordrende atferd.

Det er en oppgradering fra traumesensitiv tilnærming, relasjonskompetanse, regulere seg selv, regulere eleven, toleransevinduet osv. Disse var nødvendige, da vi ikke hadde CPS modellen - problemløsningsmodellen.

Eneste som trengs nå er 2 ting:

1. Hjerte på riktig plass.

2. En modell som realiserer hjertets verdier, CPS modellen.

Denne problemløsningsmodellen slår sammen de gode verdiene og teoriene til et enkelt verktøy.

Med hjertet på riktig plass, mener jeg verdien av å påvirke elever til å bli selvstendige, ressurssterke og empatiske individer.

Og for å få til dette, så trenger elever å bli gode problemløsere på å løse utfordringer de møter på veien i livet.

For de elevene som reagerer med frustrasjon eller blir oppgitte når de står over problemer, så er det lureste i min mening, å hjelpe dem til å løse disse problemene i samarbeid med eleven.

Mye mer effektivt enn å prøve å kontrollere den uønskede atferden, særlig når man forstår at bekymringsfull atferd signaliserer problemer med å møte forventninger som blir plassert på eleven.

Dette tror jeg skaper resiliente folk som ikke krøller seg sammen når noe ikke går deres vei, men forsøker å løse problemer på tross av motstand.

Som miljøterapeut har man lært at det viktigste er å bygge relasjoner eller å være en traumesensitiv eller utviklingssensitiv voksen. Men dette kommer av seg selv når man blir god til å løse problemer sammen med elevene. Resten av tiden kan man henge sammen, tulle, lære, ha det gøy!

Å være en autoritativ leder skjer av seg selv når man stiller tydelige krav og forventninger, men samtidig holder elever ansvarlig i å løse problemer sammen, når de ikke klarer å møte på forventningene dine. Alltid! Hver gang eleven ikke får det til, løse problemer. Denne dedikasjonen skaper et bånd, en relasjon som man tar med seg videre, men aller viktigst, ferdighetene elevene har tilegnet seg.

Nåtidens forståelse på utfordrende atferd.

Jeg synes det er kjempefint at samfunnet har gått fra den gammeldagse autoritære atferdsendringmodellen (straff og konsekvenser) til moderne atferdsendringsmodeller (relasjonskompetanse, omsorgsfull kontroll, autoritativ ledelse, co-regulering, PBS, PBIS, MTSS, ..osv). Et stort steg! Men disse modellene tar fortsatt utgangspunkt at atferden er problemet, eller at de ikke inkluderer eleven nok i problemløsningen. Disse teoriene/modellene forsøker ofte å endre på atferden til både hjelperen og den som blir hjulpet i håp om å løse atferdsproblemer.

Det forsøker å gjøre noe med atferden til den voksne med å bli litt varmere om den er for kald, eller bli litt kaldere om voksne er for ettergivende.

Å bygge relasjon med eleven, hvilket problem løser det? At man finner ut av hva som eleven sliter med? At eleven forteller hva hen sliter med? De fleste elever vet ikke hva de sliter med, ellers hadde de ikke utvist utfordrende atferd. De som møter på utfordringer i livet på en tilpasset og fleksibel måte, de klarer å kommunisere at de har et problem. Men vi trenger et verktøy som vi blir gode på for å identifisere uløst problem på de som virkelig strever med å sette ord på hva de sliter med, deretter presentere det og løse det sammen med eleven. Å løse problemer sammen bygger relasjoner på den mest effektive måten man kan tenke seg.

Co-regulering med eleven, hvilket problem løser det? Dette er også rettet mot atferden. Eleven er urolig og man skal sammen med eleven roe eleven ned? Hva om man har et instrument som kan forutsi, proaktiv når eleven havner i affekt. Også heller løse de problemene som fører til uregulert atferd på forkant, enn å drive å gjøre noe med situasjon i kampens hete.