Introduksjon

Fase 1: Den kalde pedagogikken (1950–1970)
Konsekvenspedagogikk preget denne perioden, der oppdragelse var basert på kontroll og konsekvenser.

Fase 2: Den varme pedagogikken (1970–2000)
Med mer kunnskap og bedre forskning utviklet vi arbeidsmodeller som la vekt på forståelse og empati i sosialt arbeid.

Fase 3: Problemløsningspedagogikken: CPS (2000–nåtid)
Den moderne problemløsningsmodellen, utviklet av Dr. Ross Greene, samler forskning og praktiske arbeidsmodeller i en anvendbar verktøykasse for å møte barns sosiale og emosjonelle utfordringer i skolen.

Mitt mål er å bidra til å etablere denne tredje fasen, som jeg ser som en integrert videreføring av både kald og varm pedagogikk. CPS-modellen representerer en ny retning – det jeg kaller 3. generasjons pedagogiske verktøy. Det er en unik tilnærming, som skiller seg fra det som ofte læres innen pedagogikk og sosialt arbeid, både i praksis og på utdanningsinstitusjonene.

Hvorfor denne distinksjonen er viktig:
Fagpersoner kan lett forveksle CPS med tidligere modeller fra fase 1 og 2, men CPS-modellen går lenger. Den bygger på forskningen fra de foregående fasene, men står som en selvstendig, oppgradert modell som innlemmer alle foregående faser.
CPS kombinerer innsikten fra fase 1 og 2 til et sammenhengende verktøy.

Dette arbeidet er frivillig, og jeg liker å se på det som et "open source"-prosjekt der hvem som helst kan bidra til videreutvikling. Tenk på det som en softwareoppdatering – en forbedret versjon som bygger videre på det som allerede finnes.