Oversikt på tidslinjen over pedagogiske faser vårt samfunnet har gått gjennom. Her ser vi utviklingen av hvordan vi ser på oppdragelse fra tradisjonelle til moderne tider. Dette er del 1. Her viser jeg hvordan fase 1, fase 2 og fase 3 utviklet seg over tid. Og krisen vi går gjennom i samfunnet i overgangen til fase 3. Vi er i en kritisk terskel nå, og derfor er det viktig for å implementere den 3. fasen.

Fase 1: Kald pedagogikk  (1950-1970-tallet)

I starten var brukere av helse- og sosialtjenester i stor grad passive mottakere av tjenester. Profesjonelle hadde all autoritet og tok alle beslutninger uten mye involvering fra brukerne.

Behaviorismen: I denne perioden dominerte behaviorismen, med fokus på objektive, målbare atferdsendringer gjennom teknikker som operant betinging. Pasienter og brukere ble sett på som passive mottakere av behandling, og terapeuter hadde autoriteten.

Brukermedvirkning: Minimal brukermedvirkning, med vekt på standardiserte intervensjoner basert på objektive data.

Styrken til denne fasen: 

Forenklet virkelighetsforståelse. Enkelt å navigere seg i oppdragelse av barn pga mye og enkel struktur. Man ser barnet gjør noe feil, korrigerer det.

Utfordringen til denne fasen:

Overvekt på objektiv virkelighet. Lite hensyn til barnets tanker, følelser, oppfatninger, erfaringer og synsypunkter. Struktur er for rigid. 

Fase 2: Varm pedagogikk  (1980-2000-tallet)

Fase 2 kjennetegnes av mye teorier, forskning og ulike arbeidsmodeller i sosialt arbeid som danner grunnlag for neste fase.

Brukermedvirkning har gått fra å være en marginal ide til å bli en sentral del av tjenesteutvikling, med mål om å bedre kvaliteten på tjenestene og sikre at de møter brukernes behov og preferanser.

Brukermedvirkning: Fremvekst av brukermedvirkning: Inspirert av bevegelser som humanistisk psykologi, deriblant Carl Rogers' arbeid, begynte man å fokusere mer på individets erfaring og perspektiv. Dette var også en tid da pasient- og brukerorganisasjoner begynte å få mer innflytelse, og det ble et økt fokus på rettighetene til brukere av tjenester.

Etter hvert ble brukermedvirkning formalisert og integrert i lovverk og retningslinjer. Mange land innførte lover som sikret pasient- og brukerrettigheter, og det ble etablert prosedyrer for å sikre at brukere skulle ha en stemme i beslutningsprosesser.

Brukere deltar i utviklingen og evalueringen av tjenester, og det er et sterkt fokus på partnerskap mellom brukere og profesjonelle. Formålet er at brukere er med i utforming og evaluering av programmer. Mye forskning peker på brukermedvirkning som rette veien å gå for varig endring. 

Styrken til denne fasen:

1. Brukermedvirkning skal sikre at brukernes synspunkter og erfaringer blir hørt og tatt med i beslutningsprosesser. Dette anerkjenner subjektiviteten i deres opplevelser og bidrar til å styrkes deres følelse av myndiggjøring og eierskap over egen situasjon.

2. Forskning og teorier: Mye god forskning og teorier på ulike arbeidsmodeller for sosialt arbeid. Et drøss av ulike verktøy for verktøykassa til hjelperen blir tilgjengelig.

Utfordringen til denne fasen:

1. Brukermedvirkning: Overvekt på det subjektive, det psykologiske, følelser, tanker, traumer.. Utfordrende å navigere seg med det subjektive (følelsene, tanker, psykologien, traumer, osv) og det objektive (det målbare, konkrete forventninger som skal møtes, struktur).

2. Forskning og teorier: Vanskelig å omsette de ulike teoriene og perspektivene i praksis.

Fase 3: Problemløsningspedagogikk: CPS modellen  (2000-tallet-nåtiden)

Denne fasen bygger på teorier, kunnskap, tradisjoner og forskning fra fase 1 og 2 for å finne konkrete løsninger på utfordringer barn møter. Problemløsningspedagogikken vektlegger samarbeid og deltakelse fra både barn og voksne.

Ross Greenes Collaborative & Proactive Solutions (CPS) modellen fokuserer på å identifisere underliggende problemer bak utfordrende atferd gjennom samarbeid.

Objektivitet: Det er mye struktur i denne modellen. Det gjør det enkelt å navigere for å finne underliggende problemer som er objektive og målbare. Modellen legger vekt på å finne gjensidig akseptable løsninger gjennom dialog mellom voksne og barn, og sikrer at begge parters behov og bekymringer blir adressert. Struktur og rigiditet der det er nødvendig for å ivareta kvaliteten av god hjelp.

Brukermedvirkning: Anerkjenner barnets perspektiv, deres opplevelser, og gir dem en aktiv rolle, som øker deres følelse av myndiggjøring og eierskap.

Implementering: Krever at fagpersoner fokuserer på samarbeid fremfor tradisjonelle teknikker, og ser utfordrende atferd som tegn på uløste problemer og manglende ferdigheter.

Dette innebærer en overgang fra å se på utfordrende atferd som et problem som må korrigeres, til å forstå det som et tegn på uløste problemer og manglende ferdigheter. Det som skiller seg ut fra fase 2, er at denne modellen ser ikke på underliggende årsaker til utfordrende atferd knyttet til psykologiske prosesser. Disse underliggende årsaker er objektive og målbare. 

Styrken til denne fasen:

1. Omsetter teorier til praksis, av seg selv.

2. Fri til å være: Siden de fleste teorier og praksiser omsettes av seg selv, så er hjelperen fri fra å huske komplekse teorier og pedagogiske verktøy. Man kan istedenfor enda høyere grad "være med eleven". 
2. Myndiggjøring. Barn og ungdom føler seg hørt og respektert, noe som styrker deres engasjement og ansvarsfølelse.

3. Relasjonsbygging: Skjer av seg selv i problemløsningsprosessen. Man bygger ikke relasjon, man bygger ferdigheter i CPS modellen.

Utfordringen til denne fasen:

1. Utvikle ferdigheter: Fagpersoner må gå "all inn" for å utvikle ferdigheter for å anvende CPS modellen effektivt.

2. Forvekslingsfare: Det er viktig med tydeliggjøring at denne modellen tilhører ikke fase 2 modeller. Jeg har merket at det er lett for fagpersoner å tenke at denne modellen er enda en modell fra fase 2.  (se egen blogg på hva som kjennetegnes av fase 2 arbeidmodeller i sosialt arbeid) Denne modellen er bygd på fase 2, men er et produkt i fase 3. Denne modellen integrerer forbigående modeller. 

Samfunnet står nå på terskelen til å fullt ut implementere fase 3, med mål om å møte de komplekse utfordringene som dagens barn og ungdom står overfor på en effektiv måte.

3. Siden det er enkelt å forveksle denne modellen med andre modeller i 2. fase... risikerer man å ikke utforske det ut til det fulle.