Hva som var vanskelig for meg som miljøterapeut på skole.. på veien til utbrenthet til returen av ild
Når jeg begynte å jobbe på skole, var det enkelt sagt en sjokk for meg. Utdanningen min hadde ikke forberedt meg på alle de sosiale problemene. Jeg var en idealist av den varme pedagogikken. Jeg tenkte at støtte, relasjon, forståelse osv er veien å gå. Og har man nok av dette, så vil man overkomme alt.
Men hva gjør man med:
Dårlig oppførsel fra elever... elever som gir blaffen i konsekvenser... på toppen av det foreldre som insisterer på at det er lærerens eller skolens feil... Alle de eksemplene du som fagperson kommer på.
Hvordan holder man elever ansvarlig for deres dårlig oppførsel... Å lære barna at man er endel av en gruppe, det å se sin rolle, hvordan egne handlinger påvirker andre osv...
Empati og forståelse og varme klarte ikke å løse det for meg i seg selv, når jeg kom over disse problemene:
Vanskeligheter med konflikter.
Vanskeligheter med foreldre.
Elever som ikke ser sin rolle.
Foreldre som ikke tror på skolen, kanskje ikke anerkjenner dårlig atferden på ungen sin.
Jeg ble forsikret fra andre erfarne, på at det skulle ta litt tid før jeg kom inn i det. Men over tid, reddselen for at det ikke skulle være tilfellet begynte å bli sterkere etter 1 år på skolen som miljøterapeut.
Jo sterkere reddselen min ble, jo mer begynte jeg å søke høyt å lavt etter metoder å jobbe etter.
Søken på løsningen
Jeg søkte på nettet etter all slags modeller, teorier, praksiser. 10-talls av faner åpent på pc til enhver tid.
Jeg ringte til andre miljøterapeuter i telemark! For å høre hvordan de jobber.
Jeg gikk gjennom pensum fra bacheloren min.
Fikk bydelskontakt til å samle alle miljøterapeuter i nærområdet... 4 årlige møter på å dele erfaringer på hvordan man jobber sammen.
Jeg fikk mer eller mindre de samme rådene fra andre skoler med mer eller mindre samme problemer som oss:
- Bygge relasjon med elev og foreldre
- Være empatsik
- Huske varme
- Traumesensitiv tilnærming
- Omsorgsfull kontroll
- Toleransvinduet
- Autoritativ rolle
- Bruke tid
- Ha tålmodighet
- Annerkjenne følelsene til barnet
- (legg til dine egne råd du har hørt)
Den grusomme utilstrekkeligheten
Å omsette den varme pedagogikken i praksis er noe jeg ikke fikk til. Og det ga meg en følelse av inkompetanse og etter hvert at jeg ikke er egnet til denne jobben.
Alle disse gode og velmente teorier, praksis og råd, til og med forskningsbaserte på at dette skal fungere... men jeg fikk ikke til å få gode nok resultater... kjente meg fortsatt på vei til å bli utbrent og uegnet til jobben, og jeg visste jeg hadde til sommeren 2024 for å være på å overleve denne jobben.
Lærere jeg snakker med utenfor sier at yrket deres er ødelagt. Barna er uhøflige, kjipe, frekke osv... at det har tatt overhånd.... Foreldre som opp på det hele anklager skolen og læreren for ikke en god nok jobb... det er en shi-sandwich det hele.
What?!? En praksis for å få det til!!?
Lang historie kort, jeg kom over dette verktøyet, PGS av Ross Greene.
Da var det akkurat som det var den siste brikken som falt på plass. Den manglende brikken som skulle få alle de velmente rådene til å lage mening i praksis. Jeg fikk tilbake min glød, jeg ble glad i jobben min og jeg gleder meg til å komme tilbake på jobb.
Fra "enten eller" til "både og"
Nå har jeg et verktøy som jeg bruker til å balansere mellom det å være varm og det å sette krav og forventninger. Når skal man være snill og når skal man være streng? Hvordan vet man dette?
Hvordan gjør man dette uten å forverre situasjonen, uten frykten for om man har vært for hard og kjip?
Man vil ikke være så varm at man bekrefter en urealistisk verden for barnet (ALLE er slemme når barnet føler de er slemme)
Et verktøy som gir meg ferdigheten når jeg skal anvende varme og når jeg skal sette krav og forventninger, eller det andre ofte omtaler som å sette grenser (selvom jeg ikke liker det begrepet, den er unøyaktig... Land har grenser, mennesker har ikke grenser, de har egen vilje til å si ifra når noe de ikke liker).
Legg til kommentar
Kommentarer