Pendelen svinger mellom kald og varm
Samfunnet har beveget seg gjennom 2 faser av pedagogisk verktøy i sosialt arbeid, og som en pendel driver den å svinger frem og tilbake.
I den første fasen, frem til ca 1950, var pendelen i den kalde pedagogikken, der man var streng og rigid. Konsekvenser var veien å gå.
Så kom det motsvar og pendelen svingte over til den varme pedagogikken fra ca 1970 frem til idag. Her kom utrolig mye forskning som pekte i retning av empati, relasjoner og brukermedivirkning er veien å gå.
Man kan se refleksjoner av den varme pedagogikken i ulike lag av samfunnet. La oss ta for oss som eksempel millennials. Jeg tror mange vil være enig denne korte videoen.
Det mange opplever er at det er utfordrende å omsette den varme pedagogikken i praksis på en god måte, og vi befinner oss fortsatt i en pendelbevegelse mellom disse ytterpunktene.
Man vil som voksen være god mot barna, se dem, være støttende og empatisk uansett hva. Men om man ikke har krav og forventninger, så lærer barna ikke seg å håndtere motgang, løse problemer osv...
Dette sees i aviser, med krav om strengere lover og tiltak, samtidig som det er sterke forskning og pekere for mer relasjonsbygging og varme.
Denne dynamikken speiles også i dagligdagse samtaler, i gangene på jobben og i hodene våres. Mer streng, eller nei, kanskje mer varme?
Derfor er jeg veldig lidenskapelig på å snakke om det jeg kaller for den 3. fase av pedagogisk verktøy.
Dette verktøyet klarer å stoppe den svingen, fordi den klarer å omsette forskning og teorier fra de siste 40 årene i praksis, effektivt.
Problemløsningsmodellen (CPS), en modell utviklet av Dr. Ross Greene som kombinerer det beste fra de to foregående fasene: Der man stiller både strenge krav og forventninger, men samtidig være forståelsesfull og emaptisk.
Legg til kommentar
Kommentarer