Fordelene med en Diagnose

La meg bare si med en gang at diagnoser ikke bare er negative. For noen kan det være en enorm lettelse å få en diagnose, enten det gjelder dysleksi eller en mor som endelig får svar på hvorfor barnet har utfordringer med autisme. Diagnoser kan gjøre livet lettere. Jeg er ikke imot diagnoser i seg selv. Det er også bare fordeler når det gjelder å utløse ekstra midler for en elev på skolen, for eksempel ekstra assistent. Men det bør ikke være det første skrittet.

Skaperen av CPS modellen sier at diagnose er en samlebetegnelse på ulike typer bekymringsfull atferd som kommer til uttrykk.

Og dette gir mening når man har lært seg å bruke modellen.

MEN

ALL bekymringsfull atferd kommuniserer 1 ting:

eleven har uløste problemer som eleven trenger hjelp til å løse sammen med en voksen.

Det har ikke noe å si hvilken utfordrende atferd eleven viser.

All utfordrende atferd man kan definere i vår planet, kommuniserer: en eller flere uløste problemer.

Finn uløst problem, og løs det sammen med eleven.

Sløs av tid

Jeg tenker på de gangene skolen har investert tid i å bygge relasjoner med foreldre og prøvd å få samtykke for utredning hos BUP. Etter halvannet år får skolen endelig samtykke, også en og halv uke senere kommer beskjeden om at det ikke ble funnet noen diagnose. Så er vi like langt. Alt den tiden investert, all den investerte håpet i den "løsningen" = borte på en blunk. Demoraliserende.

Jeg ser nå bedre hvorfor jeg selv ikke har likt diagnoser. Det ER faktisk en merkelapp. En oppfunnet merkelapp på godt og vondt, men en merkelapp fortsatt. Og om den merkelappen setter premissen på hva man kan få til og ikke, så er man låst innenfor rammene til den merkelappen. Helt inntil man skjønner at det er bare et navn, et begrep hentet fra verden av ideer. Selvsagt, er det tonnevis av diagnose merkelapper som er kjempeviktig. Men de gangene det feiler, så feiler det skikkelig. Og dessuten, selvom det er autisme og kjemiske medfødte genetiske begrensninger man finner, så er det fortsatt slik at man kan finne ut av hvilken problem barnet sliter med å møte også hjelpe lille mennesket til å løse det.

Konklusjon

Diagnose eller ei, autisme eller ei, man bør finne ut hvilke konkrete forventninger eleven sliter med å møte og samarbeide med barnet om å møte dem. Innsikten man får gjennom samarbeidet gir et klart og tydelig bilde av hvor realistisk det er for barnet å møte de forventningene som er satt. Diagnoser er sjelden så nyttige som å identifisere barnets spesifikke utfordringer og behov. Den bare sier at barnet HAR bekymringsfull atferd. Sier ingenting mer.

Min jobb som miljøterapeut på skole er veldig enkelt. Bekymringsfull atferd = en forventning barnet sliter med å møte.

Hvilken forventning er det? Og hvilken ferdigheter er underutviklet.

Ingen vits i å bruke masse tid på "hvorfor" barnet oppfører seg slikt.

Det er lekkasje i røret, skal vi fikse det eller bruke masse tid på å finne en diagnose eller en merkelapp på den TYPEN lekkasje.

Hvordan?

Det er enkelt. Lær deg CPS.