En miljøterapeuts reise fra frustrasjon til mestring med CPS-modellen.
Starten på min reise: En kontinuerlig frykt
Da jeg startet som miljøterapeut i skolen, bar jeg på en konstant frykt: Ville jeg klare det? Jeg avfeide bekymringen med at dette sikkert var normalt for alle nybegynnere. Men etter det første året begynte følelsen av nød å vokse sterkere. Kollegaene mine forsikret meg om at ett år ikke var noe – "Bare vent," sa de. "Du vil snart få det til.
En Voksende angst
Etter halvannet år hadde denne nøden utviklet seg til angst. Jeg følte meg ikke noe flinkere, og elevsakene ble bare mer kompliserte. Diskusjoner om elevsaker var vanskelig, de mest erfarne og talentfulle var ofte opptatt og utilgjengelige i en hektisk skolehverdag. Jeg følte meg alene i min frustrasjon.
Imposter-Syndromet tar tak i meg
"Leo, kan du komme hit med din sosialfaglige kompetanse?" spurte de. Hvordan skulle jeg håndtere en elev med atferdsproblemer ingen forsto? Imposter-syndromet grep tak, og skammen over min egen utilstrekkelighet vokste. Jeg følte meg som en idiot. Jeg kastet rundt meg smarte uttrykk som jeg hadde hørt andre si som "dette er et sammensatt problem" og "vi må se bak atferden,"… Men fant fort ut at utbrente og slitne lærere likte ikke disse generelle og vage «rådene» jeg gav dem.
Håpløsheten og drømmen om lagerarbeid
Desperasjonen økte, og jeg dro hjem hver dag med en følelse av håpløshet. "Dette kommer jeg aldri til å få til," tenkte jeg. Jeg fantaserte om å jobbe på et lager, hvor hjernen min kunne hvile i systematikk og struktur, der det finnes tydelige løsninger på konkrete problemstillinger.. Jeg visste nå at jeg hadde bare 3-5 måneder før jeg måtte gi opp og finne meg noe annet.
Et glimt av håp: SoVei
Så, en dag, delte en venn en artikkel med meg om et prosjekt som handlet om å finne en konkret arbeidsmetode for miljøterapeuter, SoVei kalles den for. "Aha!" tenkte jeg. Lettelsen over å vite at jeg ikke var alene om denne frustrasjonen ga meg mot til å fortsette å søke etter svar. Jeg begynte å spørre kolleger og andre miljøterapeuter om deres metoder. Men svarene var alltid de samme:
De vanlige rådene
"Vær tydelig, men varm,"
"bygg relasjon,"
"se bak atferden."
«Husk at barna har det vanskelig, de mener ikke å være vanskelig»
«bygg relasjon med foreldre»
«være trygg og inkluderende»
Fine og velmente råd, men de førte bare til mer frustrasjon fordi jeg følte at jeg aldri mestret dem. Og siden jeg ikke mestret dem, så er jeg kanskje ikke ment for denne jobben tenkte jeg. Skammen kom tilbake. Imposter syndromet herjet. Jeg ringte til og med miljøterapeuter på kryss og tvers av landet, men fikk som regel lignende råd tilbake.
Snublet over CPS-modellen
Motløs og fortsatt søkende snublet jeg over Ross Greenes modell, CPS (Collaborative & Proactive Solutions). Enda en modell, tenkte jeg. Men noe fikk meg til å dykke i det. Det virket komplisert, og jeg forstod ikke alt med en gang. Jeg satte det til side, men tankene mine vendte stadig tilbake til det. Jeg oppdaget denne modellen ved å søke på ferdigheter og sosiale utfordringer på google. Jeg fikk et tips av noen engang, at atferd ikke trenger å være komplisert. Man kan løse dem ved å øve opp ferdigheter.
Greene kommer til Norge
En dag oppdaget jeg at Greene skulle komme til Norge. Jeg meldte meg på foredraget hans. Greene sa at folk vanligvis fikk bedre forståelse av materialet hans av å høre på hans presentasjon. Jeg lyttet intenst, og jeg ble hekta. Kan dette være sant? Kan arbeid med mennesker systematiseres ned til det konkrete i så høy grad som han skal ha det til? Det kan jo ikke være så enkelt!! Det virket litt for godt til å være sant.
Forberedelser og lesing
Jeg hadde ingenting å tape. Dette må undersøkes. Jeg brukte tre uker på å lese meg opp på materialet. Det var påskeferie den perioden, jeg hadde tiden. Jeg sov lite, hørte alt av podcasts jeg kunne finne og leste bøkene og alt jeg kom over. Jeg fikk mange aha-opplevelser underveis. Modellen avmystifiserer sosiale vansker. Modellen forklarer meg at det ikke trenger å være noe psykologisk eller diagnoser nødvendigvis i bunn. Svaret på årsaken til bekymringsfull atferd er foran nesen vår, men den er så nærme at den er vanskelig å se.
Den store dagen
Så kom dagen. Den dagen jeg skulle bruke modellen for første gang på jobb. Det føltes som å stå på kanten av et stup, klar til å hoppe. Jeg trakk pusten dypt og kastet meg ut i det. Og plutselig, som en fallskjerm som åpnet seg i siste sekund, fungerte ting så glatt!
Konflikthåndtering ble enkelt.
Det var som om alt falt på plass.
Den følelsen av lettelse og mestring var ubeskrivelig.
Det var som å kutte smør med en varm kniv.
Skolehverdagen ble enkel og håndterlig!
Jeg forstår hvordan å håndtere utfordrende atferd! Endelig!
Wow! wow! wow!
Euforien og frykten for å våkne
Jeg opplevde en eufori som varte i tre uker i strekk. Hver eneste morgen den første uken var jeg redd for at alt det gode som hadde skjedd bare var en herlig drøm hjernen min hadde produsert som en beskyttelsesmekanisme, og at jeg nå våknet tilbake til virkeligheten igjen, der alt er vanskelig og frustrasjon er en del av hverdagen. I en blanding av frykt og spenning dro jeg til jobb, bekymret for at alt skulle være som før. Men til min lettelse oppdaget jeg at endringen hadde kommet for å bli.
Endelig fri
Halleluja! Min krise er over! Endelig!!!
Fri fra frustrasjon og fortvilelse.
Sosialt arbeid ble strukturert, systematisrt og konkret. Akkurat det som min hjerne trengte.
Jeg fikk endelig et verktøy til å forstå hva jeg skulle se etter bak den utfordrende atferden.
Jeg forstod endelig hvordan å bygge denne relasjonen, på den kjappeste og mest effektive måten.
Empati uten kognitiv akrobatikk
«Barna har det vanskelig» gjør man for å «resette» sin egen frustrasjon på barnets vanskelige atferd. En slags påminnelse for å vekke sin empati når man er lei og utmattet. Vel, nå slapp jeg å gjøre den mentale akrobatikken, nå skjedde det spontant, av seg selv.
Å være trygg, varm, tydelig og inkluderende… ha! Dette ble jo enkelt! Nå ble det tydelig for meg at alt dette kan læres på en enkel, konkret måte uten å bli oversvømt av instrukser og oppskrifter. Autoritativ voksen ble nå en virkelighet. Jeg vet hvordan!
Farvel til skammen
Skammen over min udugelighet forsvant, jeg forstod nå hvorfor jeg ikke har fått det til. Instruksene fra forskning og min utdannelse har vært enten ufullstendig eller direkte missledende. Følelsen var som å gå fra middelalderen til moderne vitenskap. Overtroens tid er over. Jeg forstår nå i praksis alle begrepene utdanningen har prøvd å fortelle om. Og jeg forstod hvorfor de bare var pekere i riktig retning, men ikke nok for å faktisk løse underliggende årsaker til utfordrende atferd.
Nå har jeg endelig et konkret instrument jeg kan bli god på. Og jeg forstod nå at uten et instrument, så er det vanskelig. Et konkret verktøy man kan utøve. Verktøy tilbyr et rammeverk å handle utifra. Dette rammeverket er en måte å uttrykke min profesjonalitet, mine talenter og kreativitet.
Nå slipper jeg å finne opp hjulet til hver enkelt elevsak. Istedenfor kan jeg tilpasse et og samme hjul.
Endelig er jeg fri, og dette må deles med andre ASAP!
Jeg ble så begeistret at jeg opprettet en Facebook-gruppe for å samle andre miljøterapeuter i Norge for å spre ordet, startet denne bloggen for å spre ordet, og snakket med selveste Ross Greene denne sommeren.
CPS modellen gir en konkret metode, svar på hva vi skal se etter bak atferden, og et verktøy for autoritativ ledelse. ALLE kan lære dette, relativt enkelt. Mye enklere enn om man skal finne opp dette hjulet selv. Mye enklere enn å stå i frustrasjon og utilstrekkelighet hver dag.
Modellen svarer på mange problemstillinger, og for hver dag som går ser jeg hvor mange flere problemstillinger den adresserer enn det jeg skjønte første dagen.
Jeg fikk tilbake min glød og min opprinnelige tanken bak hvorfor jeg valgte dette yrket.
Jeg vil hjelpe mennesker. Men jeg var utmattet pga av manglende ferdigheter. Ferdigheter jeg utviklet gjennom verktøyet.
Nå som flammen er tilbake, vil jeg at alle skal få den. Ikke gjennom å si inspirerende ord. Men å peke på et verktøy som effektiviserer håndtering av sosiale utfordringer så bra, at flammen kommer.
Legg til kommentar
Kommentarer