Utviklingsfremmende arbeid – hva betyr det egentlig?

(Og hva hvis vi har sett helt feil vei?)

Vi sier det hele tiden.

At vi skal drive utviklingsfremmende arbeid.

Men hva betyr det – egentlig?

Er det å gi mestring? Bygge relasjon? Sette tydelige rammer?

Det høres riktig ut. Og vi gjør det vi kan.

Men likevel skjer det at barna vi jobber med, ikke utvikler seg videre.

De gjentar de samme mønstrene. Samme utbrudd. Samme motstand.

Så kanskje vi må spørre oss:

Hva er det egentlig som fremmer utvikling – i praksis?

La oss starte med et konkret eksempel.

En gutt sitter med hetta trukket langt ned.

Han viser langfingeren.

Han nekter å begynne på arbeidet.

Du har prøvd å være rolig, tydelig, bestemt.

Ingenting virker.

Hva skjer?

Perspektiv: Hvor skjer utvikling egentlig?

Utvikling skjer ikke når barnet gjør det riktige.

Utvikling skjer når barnet møter sin grense – og velger å prøve noe nytt.

Når det barnet vanligvis gjør ikke virker lenger –

når det gamle mønsteret ikke beskytter, ikke hjelper –

og barnet, i et lite øyeblikk, våger å gjøre noe annet.

Noe det ikke vet hvordan blir tatt imot.

Det er utvikling.

Og det er skjørt.

Og for at barnet skal tørre det, må det kjenne trygghet.

Og tilhørighet.

Etter hvert skjønner du:

Dette handler ikke om vilje. Det handler om avstand.

Gutten er ikke investert i fellesskapet lenger.

Han står ikke i det med oss.

Og hvorfor skulle han det – hvis han aldri har kjent at han hører til?

Barn som ikke kjenner seg inkludert, som ikke føler seg forstått,

har ingenting å tape på å avvise oss.

Men når barnet opplever å høre til,

når det kjenner at det står noe på spill –

da finnes det et “vi” å strekke seg mot.

Ikke fordi vi krever det.

Men fordi barnet vil være med.

Utviklingsøyeblikket skjer i kollapsen

Utviklingspsykologisk vet vi at vekst skjer når det gamle ikke lenger fungerer.

Barnet som alltid tilpasser seg, slutter å klare det.

Det kommer et brudd.

Og det bruddet?

Det er ikke en trussel. Det er en mulighet.

Men bare hvis vi ikke prøver å fikse det for fort.

Når barn møter verden med avvisning, motstand og kulde,

er det ikke nødvendigvis fordi de “mangler grenser.”

Det kan være fordi de har trukket seg helt inn i seg selv.

Innen utviklingspsykologi kaller vi dette Imperial Stage.

Der egne behov er alt som finnes. Alt utenfor er en trussel.

Og da handler det ikke om stahet – men overlevelse.

Men det krever noe av oss.

Det krever at vi ikke kommer inn med løsningen.

Ikke med den gode ideen vi vil overføre.

Ikke med vår trygghet i rollen eller i “det riktige å gjøre”.

Det krever at vi står i vakuumet.

Der hvor ingen strategier fungerer.

Der vi ikke vet hva vi skal si.

Og likevel: Vi blir.

Vi prøver ikke mer.

Vi trekker oss ikke unna.

Vi er bare der – sammen med barnet.

Og det er da noe skjer.

Ikke alltid i barnet først. Men i oss.

Min erfaring: barnet som katalysator

Jeg husker da jeg møtte gutten igjen.

Jeg spurte: “Hei. Hvordan har helga di vært?”

Han svarte ikke først. Jeg ble stående.

Uten agenda. Uten løsning.

Bare i kontakt.

Og plutselig – som om noe i ham slapp –

begynte han å fortelle.

Om hvor dum han følte seg.

At han ikke klarte det andre fikk til.

At han hadde dysleksi, og var flau.

Det var ikke en metode som åpnet ham.

Det var at han merket at jeg ikke prøvde å få ham til noe.

Jeg var der – og han var ikke alene.

De gangene jeg har våget å legge ned agendaen min –

ikke forlate, ikke overbevise, bare bli –

har det skjedd en endring.

Ikke bare i barnet.

Men i meg.

Noen av de barna som har utfordret meg mest,

har også vist meg hva i meg som ikke fungerer lenger.

De stemmene som sa “du må få kontroll”, “du må gjøre noe”, “du må være sterk”.

De barna har, uten å mene det, vært katalysatorer for at jeg har gitt slipp.

Slipp på kontroll. Slipp på prestasjon.

Og først da har jeg kunnet være i det relasjonelle – ikke som teknikk,

men som menneske.

Og noen ganger… er det akkurat dét som trengs.

For noen ganger er utfordringen barnet står i så kompleks, så vond, så uoversiktlig

at ingen strategi fungerer. Ingen triks, ingen regler, ingen forklaringer.

Og det er nettopp da vi får sjansen.

For ofte – når ingenting virker – hører jeg voksne si:

“Det må være noe hjemme.”

“Det må være en diagnose.”

Og jeg forstår det.

Men det er også en måte å si: “Jeg gir opp.”

Men kanskje er ikke barnet problemet.

Kanskje er det blikket vårt – som ikke rommer kompleksiteten enda.

Hvis du våger å stå der – uten løsning – og lar deg bli rørt,

så skjer noe sjeldent.

Barnet merker at du er der – ikke for å korrigere, men for å bli.

At det endelig ikke er alene i kaoset sitt.

At det ikke trenger å prestere for å være verdt kontakt.

Og i det øyeblikket skjer noe transformativt:

Du lar barnet røre deg.

Og kanskje – for første gang –

lar barnet seg røre av en voksen.

Derfra kan du bygge.

Ikke fra hvor du ønsket at barnet skulle være –

men fra hvor barnet faktisk er.

Veiviseren – når du vil jobbe utviklingsfremmende i praksis

Jeg har utviklet et system jeg kaller:

Veiviseren

1. Kartlegging

– Hvem har vi foran oss? Hva strever barnet med? Hvor ligger terskelen?

2. Kompasset

– Når og hvordan går vi inn? Hvilken inngang skaper trygghet og åpner døra?

3. Strategien

– Hva gjør vi konkret? Hvordan bygger vi en bærekraftig relasjon over tid?

Fordelen: Du jobber ikke mer – du jobber presist.

Når du ser hvor barnet faktisk står,

slipper du å bruke krefter på det som ikke virker.

Du får et språk for det du kjenner på.

Et system for å ta bedre valg.

Og et blikk som forandrer hvordan du forstår motstand – i både barnet og deg selv.

Invitasjon til workshop

Denne teksten er utgangspunkt for en workshop for miljøterapeuter:

“Utviklingsfremmende arbeid – i praksis.”

Vi går dypere inn i:

• Hva som egentlig skjer når barn “står fast”

• Hvordan vi utilsiktet kan forverre det

• Hvordan vi kan gjøre det motsatte

Og du får møte Veiviseren – et kart for å navigere krevende situasjoner med trygghet og presisjon.

Til deg som kjenner deg igjen

Dette er ikke lett. Du er ikke alene.

Men du kan lære å se noe nytt.

Og det kan endre alt.

CAT:....