Fra relasjon som strategi til relasjon som virkelighet

Relasjon er ikke løsningen – det er virkeligheten

Relasjon er ikke løsningen – det er virkeligheten Jeg har gått den lange veien. Fra kurs til kurs, tips til tips, teknikk til teknikk. Jeg ville lære alt om relasjoner. Alt om hvordan man bygger trygghet, hvordan man kommuniserer tydelig, hvordan man får barn til å samarbeide. Jeg ble fortalt at "relasjonen er nøkkelen". At alt starter der. Jeg husker særlig et kurs jeg var på, hvor vi øvde på aktiv lytting med rollespill. Jeg gjorde alt etter boka, men likevel satt jeg igjen med en følelse av at noe manglet i praksis. Jeg klarte ikke å få den kontakten som jeg kunne se andre få ute i feltet. Det var da jeg begynte å ane at relasjon ikke kunne læres som en teknikk, men måtte leves som et nærvær.

Relasjon har blitt pedagogikkens buzzword. Det sies ofte med de beste intensjoner – men uten dyp forankring kan det også bli en svulstig uttrykk uten noe innehold. Kanskje enda verre - en forkledd begrep med en agenda av å kontrollere eller få barnet til å fungere. 

Jeg sa alle de riktige tingene. Barnet smilte kanskje. Men ingenting endret seg. For alt jeg visste, så nikket barnet bare for å bli ferdig med samtalene med meg.

Jeg så det særlig hos de barna som hadde “låst seg” fra voksenverden. De med hetta tredd godt over hodet. De som ikke svarte. De som satt alene, eller bare lot seg dras gjennom dagen.Jeg brukte relasjon som verktøy – men det preller av når relasjonen ikke er ekte.

Problemet er ikke at vi ikke bygger relasjoner – det er hvordan vi gjør det

Fordi det ble brukt som et instrument. Fordi det var pakket inn i profesjonell pedagogisk språkdrakt, men ikke levd. Fordi barnet merket forskjellen på ekte og påtatt kontakt.

Så kom jeg over Collaborative Proactive Solutions. Det var ikke enda et nytt relasjonelt kurs – det var et nytt blikk.En praksis som startet i kartlegging, ikke teori.Et språk som ikke trengte tolkning, men konkret innsikt. Hva sliter barnet med – akkurat når, og hvor? Jeg sluttet å bruke relasjon på barna, og begynte å samskape med dem. Ikke for å fikse dem. Ikke for å endre dem. Men for å stå sammen med dem – i det som var vanskelig.

Og da skjedde det noe. For første gang på lenge begynte jeg å komme gjennom – også til barna ingen kom gjennom til.De merket at jeg ikke hadde en plan for dem. At jeg ikke bar på en teknikk. Jeg bar bare på én ting:

Et bærende nærvær.

Det var som om de endelig kunne senke skuldrene. Ikke fordi jeg fikk dem til det, men fordi jeg sluttet å presse kontakt inn i formen av “relasjon”.Jeg var der. Og det holdt.

Tre nivåer av relasjonsforståelse

Nivå 1 – Overfladisk kontroll:

Relasjon = “Vær snill, så gjør de som du sier.”
Fokus på belønning, trygg voksen, grenser med smil.
Fungerer for barn som har høy tilgang på ferdigheter og lav kravsensitivitet (kategori 1-barn).

Nivå 2 – Relasjon som verktøy:

Relasjon = “Nøkkelen til å hjelpe barn.”
Du har verktøy, du skaper trygghet, du er bevisst og profesjonell.
Men det er fortsatt du som eier systemet. Du bestemmer hva som er problemet, og hva som er løsningen. Du inkluderer barnet, men på dine premisser. Det finnes fortsatt en plan – og barnet skal inn i den.
Fungerer ofte for barn med moderat tilgang på ferdigheter og medium kravsensitivitet (kategori 2-barn).

Nivå 3 – Relasjon som virkelighet:

Relasjon = “Et felles felt hvor jeg lytter, og lærer, og gir slipp.”
Barnet og jeg samskaper en virkelighet.Jeg gir slipp på ideen om kontroll. Jeg møter barnet som en hel person.
Jeg tåler å ikke ha et klart svar. Jeg står i prosesser som er uferdige. Jeg ser etter det som har gått under radaren – og gir ikke opp. Jeg lar meg selv bli påvirket. Noen ganger krever det at jeg blir jeg selv forandret – av barnet for å finne ut av problemet.

Dette nivået er nødvendig i møte med barn med svært lav tilgang på ferdigheter og høy kravsensitivitet (kategori 3-barn).

Og dette nivået er ikke bare en metode – det er en livslang prosess.

Vi bruker fortsatt en metode. Den gir oss struktur, språk og inngang. Men hvis vi bare bruker den teknisk – som et sett med verktøy – så vil vi før eller siden møte en vegg. Særlig i møte med de barna som utfordrer oss mest. Der metoden slutter, begynner vi.

Det er her vi må utvikle oss som mennesker – ikke bare som fagpersoner. Det er her metoden må få lov til å transformere oss. For det handler ikke bare om hva vi gjør – men hvem vi blir i møte med barnet.

Vertikal vekst er ikke valgfritt hvis vi skal møte disse barna på en måte som virker. Vertikal vekst betyr å endre hvordan vi forstår verden – ikke bare legge til mer kunnskap. Det er å vokse i dybde, kompleksitet og perspektiv. Det er ikke et sett med ferdigheter du kan lære og bruke – det er et skifte i perspektiv. En utvikling. Og det starter med å tørre å se at verktøyene våre ikke strekker til.

Hva Skjer Når Barnet Blir Møtt Slik?

Det transformerer dem. De kan ha lag på lag med beskyttelse etter årevis med å ikke bli møtt der de virkelig er. De har blitt justert, tilrettelagt for, snakket med, forklart for – av voksne som vil dem vel. Men det har ikke truffet barnets opplevde virkelighet.

Selv med all verdens innsats, kan det likevel ikke treffe – hvis det ikke treffer barnet sitt indre kart.

For du kan ikke treffe en komplisert indre verden med en metode eller plan. 

Du må være der.

Bære den sammen.

Uten å gjøre barnet til et prosjekt.

“Barn fungerer som forskere, og ikke som elever.”
– Jesper Juul

Fra Verktøy Til Virkelighet

Noen barn slår, nekter, klikker, går i vranglås. Og vi tror kanskje det handler om grenser. Men hva om det handler om noe helt annet? Hva om barnets reaksjon er et signal – noe annet enn manglende vilje?

Her er fire konkrete praksiser du kan bruke for å møte barn på en måte som faktisk treffer:

1. Avslør Din Kontroll Med Ny Innpakning

Legg merke til når du bruker relasjon som et virkemiddel:

“Hvis jeg bare er rolig nok, tydelig nok, varm nok – så vil barnet skjerpe seg.”

Mange “relasjonelle” teknikker handler fortsatt om å få barnet til å endre seg.

Det er kontroll – bare i myk innpakning.

Prøv å legge merke til når du gjør det.

2. Start Med Det Konkrete

Når barnet strever, hold deg fra fristelsen med å tolke det som ulydighet.

Spør deg selv: Hva sliter barnet faktisk med å få til?

Eksempel: “Har vanskelig for å sette i gang med matteoppgaver som handler om divisjon.”

Adferd viser seg alltid i møte med en oppgave – ikke i et vakuum. Kartlegg det spesifikke. Bruk gjerne CPS-metoden til å få oversikt over uløste problemer.

3. Løs Problemet Sammen – Ikke For Barnet

Når du vet hva barnet strever med, si:

“Jeg har lagt merke til at dette er vanskelig for deg. Hva skjer?”

Det handler ikke om å få barnet til å “samarbeide” – men om å forstå sammen.

Løsningen blir ofte bedre, tryggere og mer varig når den er samskapt.

Hold deg fra å "hjelpe" barnet med forslag eller råd. La barnet bruke sine egne ressurser. 

Og husk: Det er ikke alltid en løsning finnes med én gang. Noen ganger må du tørre å stå i det uavklarte. I stedet for å lete etter et svar, bli i prosessen.

Mange løsninger blir først til på veien, nettopp fordi dere går den sammen.

4. Vær Et Nervesystem I Kontakt – Ikke Et Hode Med Plan

Slipp spenningen i kroppen din. Vær i rommet, uten å fikse. Barn kjenner fort om du er der for å styre, eller for å være med.

Når du ikke prøver å endre dem, kan de begynne å slippe deg inn.

En scene fra friminuttet

Det var en gutt som stadig ble rasende i ballspill. Han tålte ikke å tape, ikke å bli fryst ut, ikke å bli feilbedømt. To dager på rad så jeg det samme mønsteret: eksplosjon ved minste motstand.

Men bak utbruddene lå et nervesystem i konstant alarm. Et barn som hadde levd for lenge uten å bli forstått. Et barn som var blitt regulert, forklart, “sett” – men aldri møtt i samskapt kontakt.

Et barn som hadde mange lag med “vinn og tap med samme sinn” – og som trengte et voksent menneske som turte å ikke ha et program.

Her var det ingen tilrettelegging som hadde slått igjennom. Eleven trengte noen som kunne stå i kaoset, uten å fikse på noe, vente til stormen la seg, med en voksen som kunne være ankeret i det vanskelige og turbulente.

Avslutning