Autoritative rollen feiler?

Å forstå mekanismen av veldefinerte forventninger og barns evner til å møte på disse forventningene, er den raskeste måten å finne rot-årsaken til problemet som utløser utfordrende atferd. I andre ord, når man forstår hvordan å definere forventninger, så utøver du den autoritative rollen effektivt.

Autoritative voksne setter grenser, forventninger og krav, men samtidig er de støttende, omsorgsfulle og forståelsesfulle. 

Autoritære voksne derimot er strenge, og er lite omsorgsfulle eller forståelsesfulle.

Du kan lese om min personlige reise på min side der jeg utdyper ting litt mer og er litt mer nyansert. Men lang historie kort:

De rådene jeg har funnet der ute om utøvelsen av den autoritative rollen er ekstremt begrenset. De fleste beskriver hva det er og hvor viktig det er å utøve den rollen.

Jeg vil tippe at siden du er her, og leser om hvordan å forbedre dine evner på å tilnærme deg barn, så har du den autoritative verdien i hjertet. Og jeg skal IKKE fortsette å hamre løs på hvor viktig det er å ha den verdien, eller HVA verdien av den autoritative rollen er. Det er det mange som snakker om allerede, og du kan finne masse informasjon andre steder enn her på det.

Istedenfor skal jeg snakke om HVORDAN du får utøvd den rollen i praksis.

Fordi å snakke om en verdi er ikke det samme som å omsette den i praksis.

Jeg har aldri vært borti noen som forklarer eksakt hvordan å utøve den autoritativerolle-verdien i praksis.

Her kommer svaret:

drumroll.....

Ved å definerer forventningene korrekt, de forventningene som barn ikke klarer å møte. Ingen jeg har vært på kurs med, snakker om viktigheten av godt definerte forventninger.

Frustrasjonen jeg har gått gjennom på å prøve å finne riktig balanse mellom å sette grenser og å være forståelsesfull har brent meg ut.

Inntil jeg forstod HVORDAN å definere klare, objektive, synlige og demokratiske forankret forventninger. Da ble det mye enklere å "sette grenser". Nå vet jeg i mitt arena der jeg jobber, ALLTID hvordan jeg "setter grenser" på en forståelsesfull måte.

Dette skjer fordi med godt formulerte forventninger blir det enkelt å vite akkurat hvilken forventninger jeg kan forvente av hvilken barn. Og når de ikke møter dem, så griper jeg inn ved å forstå hva som er problemet. Jeg finner ut SAMMEN med barnet på hva som hindrer dem i å møte dem. Det fungerer så godt som hver gang, at jeg får et godt svar, et svar jeg kan jobbe videre med.

Typiske utfordringen med å utøve denne rollen: 

• Når skal man være varm/omsorgsfull, når skal man være streng? (nok er nok!)
• Det er vanskelig å sette grenser, man kan få dårlig samvittighet når man setter grenser.
• Konsekvenser kan være vanskelig å sette, man kan få dårlig samvittighet av å gjøre det.
• Det tar lang tid å lære seg å vite når man skal sette ned foten, særlig om man er den "varme typen".
• Det kan være vanskelig å veilede lærere som er  for "strenge", for det krever at personligheten deres endrer seg.
• Det kan være vanskelig å veilede lærere som er for "varme", for det krever at personligheten deres endrer seg.

Den autoritative rollen er løst?

Definer godt avklarte forventninger, så løser man alle overstående problemer.

Her kommer svarene på de problemstillingene fra tidligere:

• Når skal man være varm, når skal man være streng?

Man setter forventninger, og om ikke eleven møter dem, så hjelper man eleven å løse de problemene som står i veien for å møte dem. Det er ALLTID et problem som står i veien om de ikke møter dine forventninger.

• Vanskelig å sette grenser, man kan få dårlig samvittighet.

Trenger ikke å sette grenser. Bare ha tydelige forventninger, og om ikke eleven møter dem, så hjelper man eleven å løse de problemene som står i veien for å møte dem. Du "setter grenser" ved å hjelpe dem møte forventningene.

• Konsekvenser kan være vanskelig å sette, man kan få dårlig samvittighet.

Det er mange naturlige konsekvenser i livet for en elev som sliter å møte på forventningene. Eksempel: konsekvensen av å ikke bli enige om regler i en lek med andre barn er at barn ikke vil leke med eleven. Og eleven vet dette veldig godt. Dessuten, min erfaring er at det blir mye enklere å lage tilpassede konsekvenser når man samarbeider med eleven om å løse problemer. Mye enklere å sette avmålte belønninger eller konsekvenser. Til nå har jeg sluppet å ha noe som helst konsekvenser. Og skaperen av modellen fraråder dette på det sterkeste.

• Det tar lang tid å lære seg å vite når man skal sette ned foten, særlig om man er den varme typen.

"setter ned foten" er begreper jeg ikke ville brukt. Men for å bruke det:
"sett ned foten" når eleven ikke møter forventningen, deretter hjelp å løse det problemet som står i veien. Definer gode formulerte forventninger, deretter blir det enkelt å "sette ned foten".

• Det kan være vanskelig å veilede lærere som er strenge, for det krever at personligheten deres endrer seg.

Om det er felles enighet på veldefinerte forventninger, så slipper de å endre personligheten sin. Bare løs problemene som står i veien for eleven å møte på forventningen. 

• Det kan være vanskelig å veilede lærere som er for mye, for det krever at personligheten deres endrer seg.

Samme svar som over.